Adlers siste reise

En epoke er over. Kimuras Adler med alle sine titler og merkelapper har fått sove stille inn. Hans mest mest fremtredende varemerke var logrende hale og hans gode humør. Han trodde alle i hele verden bare ville han godt, litt naiv og veldig godtroende. Eneste han ikke likte var andre hannhunder, de skulle bankes… Når han var under kommando ingen problem da :) Jeg jobba mye med han i en periode, trente lydighet, søk og forsvarsarbeid. Uansett hva jeg gjorde ga Adler alt… og bremseklossen var meg.. Bare i sandtak trening, var det jeg som alltid måtte stoppe treninga, han kunne ta flere turer uansett. 34 ganger opp en veldig bratt og lang skråning med løs grus tok han når han var på sitt beste! Jeg pleide ikke å kjøre han så hardt, men ville bare teste hvor mange han klarte. Og jeg turte da ikke mer. I ung alder gjorde han seg bemerket i utstillingsringen. Showinstinkt hadde han i monn det første året med utstilling, så ble han for avhengig av mor så han ikke viste seg like bra som før. Da han ble Best In Show av 1650 hunder i NKK Trondheim 2000, visste jeg ikke hvor stort det egentlig var. Han tok også som 9 åring to Best In Show veteran plasseringer på NKK utstilling, en andre og tredje plass. Ene gangen viste jeg han selv, og det var stort for meg, som pga vekta ikke har kunnet vise ham selv før. Husker også veldig godt den gang han vant lydighets konkurranse på Lier, i regi av rottweilerklubben. I hans fellesdekk var det 5 bordercollier og Adler. 20 hunder stilte til start, og vi vant jaggu over de alle ;-) med 190 p av 200p. Da var jeg stolt av gutten min da!!! Ble da klubbmestere det året :) Har mange utrolig fine øyeblikk med Adler, de fleste og sterkeste var utenfor konkurranser. Hengivenhet og tillit har han alltid vist meg, og av og til var vi et. Og på en merkelig måte takket han meg for det han fikk av aktivisering, turer og trening.

I forhold til min sønn har han vært utrolig. De hadde et spesielt forhold de gutta. Han ble brukt som krakk da Stian var liten, ellers har Adler alltid passa på Stian, og han elsket å sove ved Stians beinende i senga. Å få han bort derifra var som å flytte på en 100 kg sekk… for da var Adler både døv, blind, veldig ulydig og tung. Han var ikke alltid like lydig, særlig fikk han gjøre som han ville de siste årene. Men gamle hunder skal da få ha litt meninger og kunne ha påvirking på sine omgivelser tenker jeg da. Jeg sliter veldig enda med at han er borte, minsta matlysten, ingenting smaker.

Adler var en hund som gjorde seg bemerka der han satte sine poter. Vet at det er mange som syntes det er rart han er borte. Linda fra Trondheim sendte meg en melding om at hun var sikker på at Adler ville leve for evig. Og han vil, nå i mitt og Stians hjerte + noen til. Takk for alle meldinger, telefoner og kommentarer. Det er godt å vite at folk bryr seg.

Ellen Katrin var med meg og Adler på hans siste reise. Det er utrolig godt å ha slike venner. Vi gråt begge da han trakk sitt siste åndedrag. At Frank Robert, Cathrine og Arni reiste til mamma og pappa for å grave hans grav og var med på å legge han ned, betyr mye for meg. Arni skriver i FB om at de hjalp meg med dette. ”Det skulle bare mangle Yvonne, Adler var en kjempe hund med en helt utrolig personlighet. Han betydde mye for oss. Dette var de tyngste spadetakene jeg har gjort i hele mitt liv, men jeg vet han har det bedre nå i hunde riket. Husk at jeg og Cathrine stiller alltid opp for deg Yvonne!! Uansett!” Slikt varmer virkelig.

Stian skal plate et epletre over hans grav, fordi som han sier, Adler var så glad i epler…


Stian og Adler i samtale